Akkurat det tenkte jeg

Det var den strenge buss-sjåføren. Han med det litt gamle fjeset under den litt unge hårfargen. Han som går sakte gjennom bussen og formaner hver enkelt om å feste sikkerhetsbeltet.
Jeg leste ut boken min og tenkte at slutten, det er slutten på en bok som må være det vanskeligste å skrive. Det er så ofte den ikke klarer å innfri forventningene til leseren, den føles som en litt slapp punktering av og til. Luften siver bare sakte ut, og så er det ikke mer. Slik tenkte jeg, mens jeg egentlig var ganske fornøyd med leseropplevelsen denne gangen.
Jeg tittet ut av vinduet og der så jeg lupiner. Mange lupiner. De som før var ganske eksotiske og som folk gikk på hagesenter og betalte penger for å få tak i. Nå er det så mange av dem for Veivesenet har sådd uten å tenke seg om, og nå må de begynne å fjerne dem igjen før de tar over hele floraen i veikantene. Slik kan det gå, tenkte jeg, når lure tanker ikke er så lure likevel. Og det skjer temmelig ofte, og ikke bare i Veivesenet.
Bussen humpet gjennom bygda som heter det samme som en farge, men nå har alle bygder fargen grønn og det liker jeg. Jeg lukket øynene et øyeblikk og tenkte på at jeg liker ganske godt å kjøre buss egentlig. Bare den skal langt og jeg får sitte i fred. Busskjøring er så beroligende og avslappende, jeg tenkte at nå er jeg så trøtt at jeg kunne sovnet på flekken og så lot jeg hjernen flyte fritt noen minutter uten at jeg sovnet helt.
Så skulle jeg av og trykket på knappen, og den strenge buss-sjåføren slapp meg av uten å være streng og jeg begynte å gå opp bakkene. Der fikk jeg øye på årets første blåklokke. Nå er det sommer, tenkte jeg. Nå skulle tiden gått mye saktere slik at man fikk nyte hvert et sekund, tenkte jeg og visste at jeg tenker det samme hvert år.
Lenger oppe dukket en prestekrage opp også. Det var bare en knopp, men nå er det like før man kan nappe kronblader og si elsker-elsker ikke, men det er jo ikke nødvendig, for jeg vet svaret. Og det er jeg så glad for. Det ligger dypt inni meg som noe fast, urokkelig.

Akkurat det tenkte jeg før jeg gikk inn døra og var hjemme.

Leger til salgs for knapper og glansbilder?

Man blir påvirket av reklame, slik har det vært til alle tider, helt fra vi sto på markeder og torg og bød frem våre varer. Men så blir man herdet etterhvert, tror man. Reklamepåvirkningen er så massiv og konstant at vi ser den ikke lenger. Slik trodde i det minste jeg at det var.

Men så viser det seg at leger kan la seg påvirke av kulepennen sin. Med en reklamepenn i hånden kan legen komme til å skrive legemiddelnavnet som står trykt på pennen direkte ned på resepten. Uten å tenke seg om. I allefall hvis vi skal tro artikkelen i Dagens Medisin. Professor Per Hjortdahl uttaler at "når det gjelder de små gavene, som kulepenner eller skriveblokker, er det ofte de små dryppene som er de verste, og som sniker seg inn bakveien".

Jeg, farmasøyten, som tilbringer hele arbeidsdagen med en reklamepenn for legemidler mellom fingrene, syns det hele lukter aprilsnarr lang vei. Effekten har jeg lyst å tro følger med mannen som deler ut reklamemateriellet. For de sender gjerne med noen velvalgte ord på kjøpet, samt en artikkel med fantastiske forskningsresultater. Jeg er ikke så naiv at jeg ikke tror at legene lar seg påvirke, bevisst eller ubevisst, og at dette igjen gjør noe med forskrivningen deres.

Men at det var kulepennen - se, det ante jeg ikke.

Lille hjelper

Det er så lett å være utakknemlig. Man får hjelp, og så er ikke hjelpen helt slik som man ønsker. Ofte er det slik at man helst ikke vil ha hjelp i det hele tatt. Men Lille Hjelper tar ikke slike hensyn, her hjelpes det til over en lav sko.

Så i dag har jeg tenkt å takke fint for hjelpen jeg har fått.

Tusen takk, Lille Hjelper, for at du:

- nappet kronbladene av mine nyplantede sommerblomster. De skal knipes av snart likevel.

- endret litt på sentrifugeringen av siste klesvask. Man sliter alt for mye på klærne med slik hard sentrifugering.

- rev alle sidene ut av billedboken din. Det er så fullt i de bokhyllene - greit med en opprydding.

- slikket ren slippersene mine. De trengte helt sikkert en vask, og tarmsystemet ditt var sikkert klar for å møte nye bakterier.

- vandrer rundt middagsbordet og spiser fra søstrenes tallerkener. De kan være ganske dårlige til å spise opp maten sin, de storesøstrene. Bra at vi slipper å kaste mat.

Men mest av alt vil jeg takke deg for at du er en slik sjarmis som strutter av pågangsmot og livsglede. Et slengkyss fra deg får meg til å glemme all hjelp jeg har fått.

Bildet har jeg lånt fra Donald.no

Brun og lekker?

Solen er her og klærne skal av. Vi som hører til blant de blekeste av befolkningen, syns denne avkledningen kan være så som så. Visst er det deilig å gå i lette sommerklær, men å vise frem den blåhvite kroppen medfører fare for snøblindhet både hos en selv og omgivelsene.

Dette prøver vi selvsagt å bøte på som best vi kan. Mine tanker går til hine hårde dager. Innsmurt i jordnøttolje, glinsende fra tå til isse, lå vi der - og påførte huden skader vi ennå ikke helt forstår rekkevidden av. Huff, verden går da fremover heldigvis.

Nå er det selvbruning som gjelder. Etter noen skjoldete år der leggene så ut som de var angrepet av en mystisk sykdom, har jeg nå landet på bodylotion med litt selvbruning i, såkalt sunkissed. Mye lettere å få til.

Men man kan fortsatt få en og annen overraskelsen. Så i dag har jeg hatt gyldne legger - og brune strek på innsiden av underarmene, altså på det stedet man ikke blir brun, normalt sett. Bærre lekkert.

Læringskurven har ennå ikke flatet helt ut.

Tuber før og nå

Før

kunne man for eksempel mase om at det skulle klemmes bakerst på tannkremtuben og ikke på midten. Så kom plasttubene, og lenge var tubeproblemer borte fra hverdagslivet.

Nå

...blir kaviartuben bitt i stykker mens man rydder inn i kjøleskapet etter frokosten.

Våryr fristelse

Jeg har fått en oppfordring. Fru Storlien mente jeg skulle komme opp med et par oppskrifter, og deretter utfordre to andre bloggere. Denne utfordringen kom som bestilt, for tror dere ikke at husmora i meg akkurat har løftet seg opp et nivå; jeg har komponert min første kake (med sterke innslag av fra før kjente kaker, men det snakker vi ikke høyt om). Det startet med at husbonden kom hjem med vårens storpakning med yoghurter fra Tine - Vårfrisk. I den var det bl.a. Lime-yoghurt og Hylleblomst-yoghurt. "Mmm, disse hadde gjort seg i en kake", tenkte jeg da smaksløkene mine boltret seg i disse. Som tenkt, så gjort:

Våryr fristelse
15 stk (ca 225 g) Bixit-kjeks (eller kjeks etter eget ønske)
100 g meierismør
1 pk sitrongele med halv mengde vann
1 boks kremfløte
1 beger Hylleblomst-yoghurt
2 beger Lime-yoghurt

Fremgangsmåten kommer til å bli nøye beskrevet, etter ønske fra meg selv som uerfaren kjøkkenskriver. Skal det være oppskrift, så må alle detaljer med. Man skal ikke anta at alle kan det samme som en selv! *hjertesukk som også gjelder andre typer oppskrifter som håndarbeid f.eks*

Kjeksene knuses i foodprocessor. Smelt smøret og bland det i kjeksen. Blandingen trykkes ut i en springform (24 cm) med baksiden av en skje. Sett formen kjølig.
Lag gele med halv mengde vann. La den avkjøles, men ikke bli stiv. Dersom den har blitt for stiv, sett bollen i varmt vann, så løser den seg igjen.
Pisk krem av kremfløten.
Yoghurtbegrene blandes i en bolle. Tilsett den avkjølte gelen i yoghurten. Yoghurt/gele-blandingen blandes deretter forsiktig med kremen. Hell så dette over bunnen, og sett kaken i kjøleskapet.
Kaken bør lages dagen før den skal serveres slik at den får god tid til å stivne.

Lett syrlig, og frisk kake. Så enkel at selv mor kan gjøre det, eller noe sånt.

Neste oppskrift serveres på alle ferger med respekt for seg selv;

Svele

4 egg
4 ss sukker
1 l kefir
2-3 ts hjortesalt
mel

Blandes til passe røre, ganske tjukke greier. Her får dere ikke mer nøyaktig oppskrift altså, dette er for viderekomne ;)
Stekes på takke eller teflonpanne hvis man ikke har annet å hjelpe seg med (det tar ufattelig lang tid, men når du sitter med svela i munnen vet du at det var verdt det).

Jeg utfordrer herved Tante Grønn og Mirakel til å dele sine oppskrifter med oss.

Dette må da være kvelden

...for mimring. Gamle slägers trenger seg på. Mitt aller første Grand Prix-minne har jeg skrevet om før. Men det er mye annet fint å finne på Youtube. Len dere tilbake og nyt.



Vakkert den dag i dag.



Denne likte jeg godt.



Herreys er ubetalelige. Hva mer kan man si.
Diggilo diggiley.