Kua mi

Det har vært høytidelig kåring i bloggeland. Den gyldne Q. Såpass har jeg fått med meg. Jeg skal kikke mer på alle linkene over de nominerte. Sikkert mye interessant å lese/se som jeg ennå ikke har fått med meg, relativt fersk i faget som jeg er.

Det jeg har fått med meg, er kuparaden til Graylady. Etter at jeg hadde laget en riktig så kunstferdig ku, syns jeg selv, så jeg at det var meningen man skulle bruke en bestemt ku-mal. Så da passer nok ikke kua mi så godt i den paraden likevel. Men jeg syns det er litt synd hvis min ku skal dø på bås, nær sagt, så jeg legger den ut her, jeg.

Fin ku vel?

Alle ser vel at hun spiser gress. Blåøyet skyldes skjelven kunstnerhånd.

Tredjeperson

Hvor lenge er det naturlig å omtale seg selv i tredjeperson når man snakker til barna sine? Jeg måtte sant og si gå litt i tenkeboksen i dag. Dette store eksistensielle spørsmålet var noe jeg ikke hadde tatt et bevisst standpunkt til. Og slik kan man jo ikke ha det.

Ubevisst, har jeg forlengst begynt å omtale meg i førsteperson entall til min eldste på åtte år. Jeg vet noen foretrekker vi - kanskje de føler det ligger mer tyngde bak da? Jeg foretrekker entall. Så vet både den jeg snakker med - og jeg selv hvem vi har å forholde oss til. Fireåringen, derimot, må nok forholde seg både til førsteperson og tredjeperson. Dersom jeg gir en beskjed gjelder førsteperson; jeg går og henter posten, mens trøsting skjer i tredjeperson; kom, skal mamma blåse på. Tror jeg. Den minste forholder seg til mamma; kom til mamma.

Så etter egen erfaring går grensen for bruk av tredjeperson om seg selv et sted mellom fire og åtte år på avkommet.

Det var derfor øyenbrynene mine forsvant et sted opp i panneluggen da jeg overhørte en telefonsamtale mellom mor, ca 60 år, og sønn, ca 30 år: "Mamma er i butikken rett over gata. Du kan komme hit og hente meg."

Er det ikke på tide at gullklumpen kan få oppdage at mamma er et eget individ og ikke bare mamma?
Det er mulig det er jeg som er sær, men det syns jeg faktisk.

dssn: 1 kunstverk 3 ganger daglig

Kunst demper smerte, melder VG. Vi tåler mer når vi ser på noe vi mener er vakkert. Ikke noe underlig i det. Kanskje virker den blomsterbuketten vi kommer med til en pasient på sykehuset som den reneste medisin?

Utsmykningen jeg forbinder med sykehus er tresnitt. Jeg sliter virkelig med å like tresnitt. I tillegg til sykehus er det gamle støvete skoler jeg forbinder med slik kunst. Slikt som dette virker ikke smertestillende på meg, så mye kan jeg si.

For mange år siden var jeg på Museet for samtidskunst. Mye interessant å se, mye snålt å se - og mye jeg ikke forsto det døyt av. Men jeg forelsket meg. Totalt. For der, oppe i andre etasje fant jeg Liten filosof på kommode. Bildet gjorde dypt inntrykk. Jeg elsket det.

Jeg festet meg ikke ved navnet til kunstneren den gangen. Men jeg har tenkt mye på bildet. Noen år senere havnet jeg på en arbeidsplass der de arrangerte utlodding av kunst en gang i året. En komité kjøpte inn bilder, så var det bare å satse på lykken. Hvert år pleide de å ha med et bilde av Ørnulf Opdahl. Det var alltid min favoritt. Siden den gang har jeg ønsket meg et Ørnulf Opdahl-bilde - og i år fikk jeg det. Eller vi som det heter når det er en bryllupspresang...

Først i dag oppdaget jeg at det var den samme Opdahl som sto bak den lille filosofen også! Min kunstsmak satte seg tidlig, tydeligvis.

Jeg vil ha Ørnulf Opdahl som smertestillende.

Sjel i nesa?

Pengene mine vil jeg helst skal gå til morsomme ting - noe de sjelden gjør, riktignok. Men parkering må vel være noe av det minst morsomme, så derfor prioriterer jeg heller noen minutters gange fremfor å fore en automat med 85 sure kroner om ettermiddagen.

Den lille trimturen innebærer å krysse et gravsted, et temmelig bratt sådant. Under trekronene, på grusveien mellom støttene, står lufta tett med små insekter. En slags flue, små - som står i tjukke svermer på samme sted. I dag fikk jeg det for meg; kanskje det er små sjeler dette? Som trør lufta og vet ikke helt hvor de skal ta veien? Ikke godt å si?

Jeg vil helst ikke svelge disse små skapningene. Det er vel noe som heter åndelig føde, men det får da være måte på. Så jeg kniper munnen igjen og går på med krum hals. Nesa er temmelig tett for tiden - en utrolig langvarig forkjølelse gjør hva den kan for å fylle hodet med unevnelige seige greier, bakken er bratt også, så innen jeg når porten er jeg svimmel av oksygenmangel. Men jeg står han da av.

I dag trodde jeg en slik liten en hadde forvilla seg inn i nesa. Noe klødde, jeg vet ikke hva det var. Men et par mil innover veiene nøys jeg noe skikkelig. Så enten surrer stakkarn rundt inne i bilen ennå, eller så har den forsvunnet ned i mitt mørke indre.

Håper det ikke har noe å si.

Mørk melankoli

Det begynner å bli mørkt om kveldene. Jeg var ute og gikk en tur i går kveld. Da jeg nærmet meg huset mitt, kom jeg til å tenke på en kommentar jeg hørte for mange år siden. Noen få ord som sa så uendelig mye. En ørliten avsløring som ga meg et glimt inn i ensomheten.

Jeg er sjelden alene - og nærmest aldri ensom. Men jeg har vært det. Nok til at jeg har fått kjenne på følelsen. Alene er greit, fint til og med noen ganger, men ensomhet er hverken greit eller fint. Alle kjenner til uttrykket alene, men ikke ensom. Man kan like gjerne snu det og si ensom, men ikke alene. For slik er det.

Damen som kom med den lille kommentaren den gangen for lenge siden var nok både alene og ensom. Jeg jobbet en periode som omreisende vikar, reiste rundt og var en uke eller to der behovet var størst. Jeg fikk kjenne på både ensomhet og alenetid i den perioden. Det var før mobiltelefonen var allemannseie og kontakten med venner og familie ble derfor sporadisk og liten. Kanskje var det derfor damens betroelse gjorde slik inntrykk?

Jeg skulle være en uke hos en arbeidsgiver som hadde gjort diverse krumspring ang oppsigelse av personale. Han hadde gått på tvers av alt som het ansiennitet, og skulle derfor møte sine tidligere ansatte i retten. Han tok ikke sjansen på nyansettelser i denne perioden, naturlig nok, så han hadde leid inn noen eldre damer som egentlig hadde gått av med pensjon. Dessuten var det en rykende nyutdannet jente der. Vi skulle holde skuta flytende mens arbeidsgiveren prøvde å overbevise retten om at ansiennitet ikke var noe å bry seg om (nor han forøvrig ikke klarte).

Min midlertidige kollega var en hyggelig, eldre dame. Bodde for seg selv i eget hus. Hun tok gladelig på seg noen arbeidsdager for å hjelpe sin tidligere sjef ut av en knipe. Godt å komme seg ut litt. "Noen ganger, når det er mørkt, går jeg ut og ser hvor koselig jeg har det," sa hun. "Ser på lysene i vinduet - det ser ganske koselig ut."

Man kan jo tenke slik. Når man går en tur i mørket og ser inn i alle de opplyste stuene. Der ser det koselig ut. Se, der brenner det i peisen. Så koselige gardiner de hadde der, da! Og se der, de har tent stearinlys. Observere, se hygge som kanskje ikke finnes der?

Det er sjelden man går ut for å se etter hyggen hos seg selv. Derfor gjorde den uskyldige lille betraktningen meg så trist. For ensomhet er en snodig sak. Når den er selvvalgt finnes det ikke noe deiligere, men når den ikke er det, kan den ta motet fra den tapreste.

Er det noen du bør ringe til i dag? Kanskje stikke innom med et wienerbrød til kaffen?
Slik at hyggen kommer inn - og ikke bare vises utenfra.

En definisjonssak

Storesøs har fått i ukelekse å lage en bok. Tema er fritt, helt opp til forfatteren. Noe de fleste forfattere blir glade for, vil jeg tro. Men ikke så med denne skribent. Nei, huff a meg og sukk&stønn. Alt hun hadde tenkt på var opptatt. Som for eksempel? spør mor, vel vitende om at det kun er ni elever i klassen. Dermed skulle det vel være ett og annet tema ledig, sett i den store sammenhengen.

Men man snakker ikke om store sammenhenger når man er åtte år - i allefall ikke i dag (ofte ellers, særlig når mørket siger innover både soverom og sinn...). Jo, marihøner - de var opptatt. Og så trucker (nytt interessefelt, meg bekjent). Donald kan man ikke skrive om, for det er herming. Samme med Emil og Pippi. Vitseboka kan heller ikke skrives av. Forkastet, forkastet.

Middagen gikk med til gode forslag, og forsøk på å gjøre dette prosjektet lystbetont. Siden lesing og skriving er damens sterkeste interesser, mente jeg at dette måtte være en ypperlig oppgave for henne. Nei. Håpløst å finne noe å skrive om. Men så. En lysning i den svarte tunnelen.

Ordbok! Damen vil skrive en ordbok.

Fagbok altså. Da kom iveren, da løsnet det. Krumbøyd over skrivebordet ble det produsert forside, flott tegning av kortvokst astronaut, samt to sider med ordforklaringer.

Jeg gir dere et utdrag fra "Ord-bok, lær litt mer om ord! forfatar: Storesøs" :
Kjeks: Noko du gnaskar på.
Tålmodighet: Noko du må vente på og få.
Plante: Noko som veks i hagen din.
Brudgom: Noko du har med deg i kjyrka når du skal gifte deg.

Den siste der er antagelig stjålet fra vitseboka. Jeg syns den var ganske så morsom, forholdsvis nygift som jeg er.

Bra start for fagbok-forfatteren.

Glimt fra glanstiden

Denne likte jeg godt. Jeg liker den fortsatt kjenner jeg.

Tøff.