Sjel i nesa?

Pengene mine vil jeg helst skal gå til morsomme ting - noe de sjelden gjør, riktignok. Men parkering må vel være noe av det minst morsomme, så derfor prioriterer jeg heller noen minutters gange fremfor å fore en automat med 85 sure kroner om ettermiddagen.

Den lille trimturen innebærer å krysse et gravsted, et temmelig bratt sådant. Under trekronene, på grusveien mellom støttene, står lufta tett med små insekter. En slags flue, små - som står i tjukke svermer på samme sted. I dag fikk jeg det for meg; kanskje det er små sjeler dette? Som trør lufta og vet ikke helt hvor de skal ta veien? Ikke godt å si?

Jeg vil helst ikke svelge disse små skapningene. Det er vel noe som heter åndelig føde, men det får da være måte på. Så jeg kniper munnen igjen og går på med krum hals. Nesa er temmelig tett for tiden - en utrolig langvarig forkjølelse gjør hva den kan for å fylle hodet med unevnelige seige greier, bakken er bratt også, så innen jeg når porten er jeg svimmel av oksygenmangel. Men jeg står han da av.

I dag trodde jeg en slik liten en hadde forvilla seg inn i nesa. Noe klødde, jeg vet ikke hva det var. Men et par mil innover veiene nøys jeg noe skikkelig. Så enten surrer stakkarn rundt inne i bilen ennå, eller så har den forsvunnet ned i mitt mørke indre.

Håper det ikke har noe å si.