Kunst demper smerte, melder VG. Vi tåler mer når vi ser på noe vi mener er vakkert. Ikke noe underlig i det. Kanskje virker den blomsterbuketten vi kommer med til en pasient på sykehuset som den reneste medisin?
Utsmykningen jeg forbinder med sykehus er tresnitt. Jeg sliter virkelig med å like tresnitt. I tillegg til sykehus er det gamle støvete skoler jeg forbinder med slik kunst. Slikt som dette virker ikke smertestillende på meg, så mye kan jeg si.
For mange år siden var jeg på Museet for samtidskunst. Mye interessant å se, mye snålt å se - og mye jeg ikke forsto det døyt av. Men jeg forelsket meg. Totalt. For der, oppe i andre etasje fant jeg Liten filosof på kommode. Bildet gjorde dypt inntrykk. Jeg elsket det.
Jeg festet meg ikke ved navnet til kunstneren den gangen. Men jeg har tenkt mye på bildet. Noen år senere havnet jeg på en arbeidsplass der de arrangerte utlodding av kunst en gang i året. En komité kjøpte inn bilder, så var det bare å satse på lykken. Hvert år pleide de å ha med et bilde av Ørnulf Opdahl. Det var alltid min favoritt. Siden den gang har jeg ønsket meg et Ørnulf Opdahl-bilde - og i år fikk jeg det. Eller vi som det heter når det er en bryllupspresang...
Først i dag oppdaget jeg at det var den samme Opdahl som sto bak den lille filosofen også! Min kunstsmak satte seg tidlig, tydeligvis.
Jeg vil ha Ørnulf Opdahl som smertestillende.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar