Mørk melankoli

Det begynner å bli mørkt om kveldene. Jeg var ute og gikk en tur i går kveld. Da jeg nærmet meg huset mitt, kom jeg til å tenke på en kommentar jeg hørte for mange år siden. Noen få ord som sa så uendelig mye. En ørliten avsløring som ga meg et glimt inn i ensomheten.

Jeg er sjelden alene - og nærmest aldri ensom. Men jeg har vært det. Nok til at jeg har fått kjenne på følelsen. Alene er greit, fint til og med noen ganger, men ensomhet er hverken greit eller fint. Alle kjenner til uttrykket alene, men ikke ensom. Man kan like gjerne snu det og si ensom, men ikke alene. For slik er det.

Damen som kom med den lille kommentaren den gangen for lenge siden var nok både alene og ensom. Jeg jobbet en periode som omreisende vikar, reiste rundt og var en uke eller to der behovet var størst. Jeg fikk kjenne på både ensomhet og alenetid i den perioden. Det var før mobiltelefonen var allemannseie og kontakten med venner og familie ble derfor sporadisk og liten. Kanskje var det derfor damens betroelse gjorde slik inntrykk?

Jeg skulle være en uke hos en arbeidsgiver som hadde gjort diverse krumspring ang oppsigelse av personale. Han hadde gått på tvers av alt som het ansiennitet, og skulle derfor møte sine tidligere ansatte i retten. Han tok ikke sjansen på nyansettelser i denne perioden, naturlig nok, så han hadde leid inn noen eldre damer som egentlig hadde gått av med pensjon. Dessuten var det en rykende nyutdannet jente der. Vi skulle holde skuta flytende mens arbeidsgiveren prøvde å overbevise retten om at ansiennitet ikke var noe å bry seg om (nor han forøvrig ikke klarte).

Min midlertidige kollega var en hyggelig, eldre dame. Bodde for seg selv i eget hus. Hun tok gladelig på seg noen arbeidsdager for å hjelpe sin tidligere sjef ut av en knipe. Godt å komme seg ut litt. "Noen ganger, når det er mørkt, går jeg ut og ser hvor koselig jeg har det," sa hun. "Ser på lysene i vinduet - det ser ganske koselig ut."

Man kan jo tenke slik. Når man går en tur i mørket og ser inn i alle de opplyste stuene. Der ser det koselig ut. Se, der brenner det i peisen. Så koselige gardiner de hadde der, da! Og se der, de har tent stearinlys. Observere, se hygge som kanskje ikke finnes der?

Det er sjelden man går ut for å se etter hyggen hos seg selv. Derfor gjorde den uskyldige lille betraktningen meg så trist. For ensomhet er en snodig sak. Når den er selvvalgt finnes det ikke noe deiligere, men når den ikke er det, kan den ta motet fra den tapreste.

Er det noen du bør ringe til i dag? Kanskje stikke innom med et wienerbrød til kaffen?
Slik at hyggen kommer inn - og ikke bare vises utenfra.