onsdag 18. februar 2009

Begivenheter fra hjemmefronten

Onsdag er "fridag" her i huset. Det vil si at mor utøver et annet yrke enn de andre dagene, denne dagen er hun husmor og oppdrager. Minstemor og neststørstesøster har fri fra barnehagen, og storesøster har fri fra SFO.

Det pleier aldri å bli spesielt kjedelig disse onsdagene. Vi får tiden til å gå, for å si det sånn.

Man får også bidra i større grad med barneoppdragelse av sine egne barn når man har en slik hjemmedag. Greit å ta ansvar for slikt, syns jeg. Selv om jeg er fullt klar over at enkelte foreldre mener at folkeskikk, det skal de lære i barnehagen. Slikt får staten ta seg av! Vel, det skader ikke med en og annen leksjonen i heimen også. Det kan være et langt lerret å bleke, så et visst samarbeid mellom barnehage, skole og foreldre vil virke positivt for alle parter.

Minstemor er to år, og alle som har vært i nærkontakt med slike vet at de kan ha ganske sterke meninger om hvordan ting skal være. Dessuten er empatien litt sånn on/off. Så gode og søte i det ene øyeblikket for så å forvolde alvorlig skade på mennesker og inventar i det neste.

Det siste døgnet er det nestestørstesøster som har fått gjennomgå. Under kveldsmaten i går fikk kinnet en skrape av kvasse negler. Tårer og snørr og digert plaster. Så startet vi med friskt mot igjen i dag. Etter en tildragelse oppi en seng endte det med bitemerke i panna (!) på nestestørstesøster. Mer tårer og snørr. Mor fikk avverget mer biting, denne gang i overarmen. Så var det rolig en liten stund før et DVD-cover smalt over neseryggen på søster. Mor prøvde å løse situasjonen på beste mulige pedagogiske måte mens hun i sitt stille sinn så frem til mer velutviklet empatievne på monsteret.

Nå er monsteret forvandlet til en engel der hun sover så søtt som bare toåringer kan.

Neststørstesøster synger ABBA og tegner en jåledame med halterneckkjole. Jammen har hun ikke lært å plystre også mens heimen har vært hyllet inn i velsignet middagslur-fred. Store ting skjer. Og jeg er heldig som får være med på ferden. Selv om det kan være en vill ferd til tider.

3 kommentarer:

  1. Det er ikke lett å være to år og ville så mye, når man ikke klarer å nå frem med alt man har i hodet. Og værre er det nok å være søsken og få oppleve denne strømmen av ukommunikativ kommunikasjon ;-)

    Ellers er det for meg uforstående at noen mener at barnehagen er de som skal drive oppdragelse.... Mine barn er der hver dag, men jeg er fullstendig klar over at ansvaret ligger hos meg! Noe annet ville jo være å fraskrive seg det ansvaret man får i det man velger å få barn!

    SvarSlett
  2. Å himmel..jeg beundrer din tålmodighet, for jeg tror jeg hadde eksplodert,- selv om hun kun er en toåring. Du virker som en logisk og fornuftig mamma :-) Det at du har tre barn er nok til en hyllest fra meg i seg selv, for jeg er skremt ved tanken på å få èn..

    SvarSlett
  3. Vivi: Jeg tror nok de fleste foreldre på direkte spørsmål ville sagt at de tar ansvar for barneoppdragelsen selv. Men dessverre er det ikke alltid slik i praksis...

    nasita: Takk for tilliten, men jeg er nok ikke alltid like tålmodig dessverre. Barn får frem store følelser hos foreldre. Fra den dypeste frustrasjon til den største glede ;) For min del mest på den positive enden av skalaen, totalt sett.

    SvarSlett