Alex-hår

Jeg er av dem som er blottet for talent når det kommer til fiksing av hår. Min egen såte får for tiden leve sitt eget liv, og da ser det ut som om åttitallet har gjenoppstått. Men det har det ikke, etter kommentarer jeg får på byen å dømme. Vel, det får så være. Håret kommer ut av skallen på den måten, åttitall eller ikke. Så da så.

Men med tre søte små i hus, burde jeg nok øve litt på dandering og fiksing. Med den eldste er det ikke noe problem; hun hater (åtteåringer enten hater eller elsker, greie slik) kam og børste, og noe dilldall i håret skal hun ha seg frabedt.

Minstemor er også enkel i sveisen. Der er det heller tynt, så de fjonene som er, ordner seg selv.

Men så var det Dronninga på fire da. Hun er alle klisjeene du har hørt om småjenter. Elsker (fortsatt kun elske/hate) å gå i skjørt, gjerne rosa, lipgloss er et must når man skal på besøk, og håret bør gjerne har en tre-fir-fem-seks klemmer.

Som den gode mor jeg er (!), forsøkte jeg derfor å flette dette fjoneriet av et hår her en kveld. Veldig vanskelig! Snuppa satt tålmodig i stolen og ventet tappert på et vakkert resultat. Men nei, håpløst å stokke mors fingre såpass at det ble noe greie på det. Så da ga jeg opp, og gikk for en og annen småfletta hist og her. Vi ble enige om at flettene skulle ut neste morgen, for jeg ville selvsagt ikke at hun skulle gå i barnehagen og vise mine manglende talenter for all verden...

Neste morgen plukket vi ut flettene, og flashback fra syttitallets Alex-hår steg raskt opp for mitt indre (for ikke å snakke om åttitallets krepphår!). Dronninga var storligen fornøyd. Et lurt smil krøllet seg i ene munnviken mens hun betraktet seg selv i speilet: "Jeg er nesten for fin!"

De er fornøyde med så lite, de små-Dronningene. Enn så lenge.