mandag 15. september 2008

Struts

I dag har jeg vært vitne til at en struts har vært nødt til å trekke hue opp av sanda, om enn noe motvillig, og forholde seg til sitt eget, slette arbeid. Den ene skrale unnskyldningen etter den andre skramlet rundt ørene mine - jeg holdt på å pådra meg bullshitoverdose der et øyeblikk. Makan til tøv og svada på kort tid er det lenge siden jeg har vært utsatt for. Og, jeg innrømmer det gjerne, jeg ble både provosert og irritert.

Saken gjelder portrettfotografering av en stk håpefull. Siden vi er glade amatører når det gjelder fotografering, ble denne oppgaven satt bort til en proff (vi trodde i allefall det). De fleste gjør det, og for de fleste går dette helt greit. Unntatt når det gjelder den avfotografertes eventuelle vrange vilje - men det skal jeg ikke ta for meg her.

Den aktuelle håpefulle er vår tredje av sorten. De to eldste ble behørig fotografert, av den samme fotograf, i den samme matroskjolen, den måneden de fylte ett år. Så også den siste. Så langt alt vel. Men nå er bildene borte.

Fire skarve bilder er alt han finner på pc'n sin. Bildene ble tatt i januar, vi har spurt etter/mast/purret på disse siden april. Mannen har vært syk, og det er jo ille selvsagt, men helt irrelevant i forhold til bortkomne bilder. Men vi har da gitt ham ekstra god tid til å lete på grunn av disse helseplagene. Men nå er tålmodigheten borte. Nå forlanger vi at det skjer noe!

Forslaget hans er selvsagt å ta nye bilder. Enklere for han det. Kunne sikkert vært en grei løsning, hvis det ikke hadde vært for at søstrene ble fotografert som ett-åringer. Regner med de fleste skjønner at det er litt ekstra stas at det blir likt. Så slipper lillemor å komme om noen år med leppa pent nedrullet og si: "Hvorfor tok dere ikke bilde av meg da jeg var ett år? Hvorfor ventet dere til jeg var stor? Hvorfor hadde ikke jeg matroskjole på?" osv. Alle som har barn vet at likt skal det være. Dessuten har fyren somlet bort noe som er verdifullt for meg og pappan også. Overgangen fra baby til småbarn.

I dag var vi innom, for n'te gang. Han kjente oss igjen tvert - rart da at han ikke hadde ringt slik han lovet. Jeg er ikke av dem som hisser meg opp mest i butikker. Men denne gangen måtte jeg gå langt inn i min gode oppdragelse for å beherske meg. Det gikk, så vidt. Så får vi bare se hva han kommer frem til.

Strutsen.

2 kommentarer:

  1. Dette er vel alles foreldres skrekk!!!! Kjenner jeg blir litt lei meg på deres vegne. Men mest av alt imponert for at du ikke "sprakk" inne på butikken!! ;) Må også legge til at jeg syns du er flink til å skrive. Syns du har gode poeng samtidig som jeg danner meg et bilde i hodet mitt og ser for meg situasjonene du skriver om, og ikke minst humrer for meg selv.

    SvarSlett
  2. Gro: Velkommen hit - og takk for hyggelige ord! Bra du humrer, det er meningen det skal humres også ;)

    Det viste seg at det hjalp å være litt klarere i krava. I dag fant fotografen plutselig bildene. Etter at vi har etterlyst dem siden april... bedre sent enn aldri.

    Så det løste seg, heldigvis.

    SvarSlett